AIDS-dagen, 1 desember

Siden vi kom til Tambaga i 2001, ser en merkbart de siste årene at AIDS er blitt en realitet i området vårt også nå. Dette er trist for vi hadde håpet og fått ut informasjon i tide om hva AIDS er, hvordan det smitter og hvordan en kan beskytte seg mot det. Vi kjører for tida et intensivet program både inn mot skoler og befolkningen forøvrig der vi bruker film, teater, den lokale radioen, prat i grupper og et slag flanelograf-system som virkemiddel. Teater er nok det sterkeste og mest engasjerende midlet.

Denne informasjonen og helseopplysningen er sensitiv informasjon. Mange benekter at AIDS er en realitet fortsatt. Andre sier det er bare noe de hvite snakker om og tror på. Andre att er faktisk blitt en del av sykdommen og kjenner på skam og mye bygdeesnakk som er tøft og bære for både den syke og familien rundt.

Det blir ekstra nært og vondt når det er noen vi kjenner godt som får påvist denne sykdommen. En nabokvinne har de siste to årene vært mye syk med infeksjoner og dårlig matlyst. Ved nærmere blodprøveanalyse får hun vite at hun er HIV positiv. Mannen har store problemer med alle ryktene og vondt snakk han hører på bygda. Han nekter også for å ta blodprøve for å teste seg om han også er blitt smittet av AIDS. Han er ofte syk og mistanken er der at han holder på en hemmelighet han ikke vil ha svar på med blodprøveanalyse.

En ekstra utfordring i området det siste 1\2 året er blitt alle tilreisende fra Mali og Frankrike som har kommet for å bygge ny stor vei til oss. Her ser unge jenter muligheten til å tjene seg noen kroner og dermed bygges det opp et slag prostitusjonsmiljø. Vi har vært i kontakt med ledelsen av entreprenørfirmaet som er svært glad for å få hjelp til bevisstgjøring inn mot farer og ansvarliggjøring mot å bekjempe spredninig av AIDS-sykdommen. Vi håper å få ut så mye informasjon om AIDS så mulig for før den 1.desember (internasjonal dag mot AIDS), som vil bli en merkedag vi vil komme tilbake til i tekst og bilder.

Anita

Fisketur med storfangst i Jegera

Søndag for en uke siden satte eg og Laurent oss inn i bilen klokka 10 og forlot kvinner og barn i Manatali-hytta. Vi skulle til Jegera som ligg 26 km fra Manantali ved Bafing-elva. Dei første 18 kilometrene er brukbar grusveg, de 8 siste er kjerreveg der en må være lokalkjent for å finne fram. Problemet var at det forsatt var gjørme på fleire partier. Det skulle komme til å skape store problemer for oss, men først skulle vi oppleve den villeste fisketuren eg noensinne har hatt i Mali.

Etter mye om og men på kjerrevegen med høyt gras og gjørmete partier kom vi fram til Jegera-fossen(bilde til venstre) ved 12-tida, midt i solsteiken. Vi kjørte faktisk rett på fossen uten å sette oss fast. Spenningen sitrer i kroppen. Eg har vært her før og veit det er nilabbor her, men den eineste eg har fått her er på 1,5 kg i februar i fjor. Men nå er vi dei første sportsfiskerne som ankommer i år (det er vel egentlig bare en annen som pleier å komme og det er kollega Alf Halvorsen). Noen lokale hilser oss velkommen med smil og lokalspråket som eg forstår uten problemer. Det skaper med ein gong ein god stemning.
Så går vi ned dei 500 metrene til et parti under ein av de 2 fossane som kaster seg ned her. Laurent er førstegangs fisker så eg lærer han å kaste med haspelsnelle først. Og han lærer fort. Vi kaster en del kast uten resultat, bare en lat nilabbor snuser litt på kroken min.

Så forflytter eg meg ca. 50 meter lenger ned og begynner å kaste inn i en bakevje på andre sida av elva. Pang!! Første kastet. Fisken prøver febrilsk å unnslippe, nilabboren hopper opp og vrenger på hele munnen for å riste av seg kroken, men den sitter godt. Etter ein liten tur nedover fossen får eg den over den sterke strømmen og satt huken i den. 2,3 kg!! God start! Ikkje før eg har fått tatt av kroken og lagt fisken i skyggen hører eg et hyl. Laurent har fått fisk på. Etter ca. samme type kamp som meg får vi landa nilabboren og den veger 2,2 kg! Så etter å ha hjelpt Laurent av med fisken går eg ned igjen å kaster nøyaktig inn i samme bakevja og da sier det skikkelig bang og fisken ruser avgårde......6 kg! Og de neste 2 timer får eg fisk på så og seie kvert kast. Men det tar bare ein del tid å få av kroken og sløye fisken. Kver fisk landes etter først og ha kjempa ein lenger eller kortare kamp både med fisk og med sterk strøm. Til slutt blei det 7 nilabbor på meg, den minste på 1,5 kg den største på 6 kg. Og Laurent får sin eine, men det er allikevel ein god start. Sidan eg kom til Mali har eg aldri opplevd maken til biting. Eg tok de to første på Storm-jigg, før jiggen blei ødelagt. De neste tok eg på jabansk liten kvit wobbler, dyptgåande. Wobbleren kjøpte eg i Frankrike i sommar.

Men dramatikken stopper ikkje der. På tilbaketuren kjører eg og Laurent oss skikkelig fast med Land-Cruiseren, midt i ødemarka. Ingen maliere å se.... Bilen holdt på å velte. Vi prøver alt vi kan med stein og med vinsjen, men kjører oss bare meir ned i søla. Plustelig dukker det opp ein malier på sykkel, med ved bakpå og ei øks!! Det blei redninga. Han hogger ned nokre tre som vi med mykje graving får lagt under hjula. Vi får bilen opp til slutt. Eg trudde verkeleg at bilen aldri kom seg opp. Men med 4x4 og øksa! blei vi berga. Takk Gud for den malieren som dukka opp. Hvis ikkje hadde vi vore der fortsatt.

Så kom vi heim til koner og barn som stolte fiskere!! 3 av fiskane ligger som lekre fileter i frysaren, dei andre blei fordelt bl.a til landsbysjef Sidi.

Hølje

Bekjempe mødre- og spedbarnsdødelighet

Det er med glede at vi nå kan få ta fatt på andre ting etter at syke- og fødestua med apotek er blitt nasjonalisert. Vi vil nå stå og gå sammen med helsesenteret i kampen om å forebygge sykdom og død.

Et av de mange temaene er nemling den høye mødre- og spedbarnsdødeligheten som vi har i området. Statestikker sier at 1\2 million kvinner dør i fødsel hvert år, og hvert 5.spedbarn dør pr. dag. Folkens, vi er i 2008 og det er mennesker som ikke bor så langt fra Norge.

Grunnene er mange, men vi har de siste månedene konsentrert oss om de tradisjonelle fødselshjelperne. I april hadde prosjeket, sammen med ansatte fra fylkessykehuset, kurs med dem. Temaet den første dagen var grunner til, og konsekvenser en får ved kjønnslemlestelse. De påfølgende to dagene opplæring, samtale og praktiske ferdigheter rundt:"Ren fødsel". Kursdeltakerne uttrykte etter kurse stor glede over kunnskapen de hadde fått, samarbeidet som var inngått og ansvaret vi stod sammen om. Dette viste de med høylytt sang og ringdans.

Tradisjonelle fødselshjelpere er kvinner som har praktisk erfaring rundt fødselen som ofte har stor tillit og respekt. Målet vårt er å ha et samarbeid med dem slik at de kan rådføre de gravide og kvinner i fødsel ute i de mange landsbyene ofte langt fra helsesenteret. De gangene det viser seg at de trenger mer kyndig hjelp på helsesenteret, får de muligheten til å behandle den gravide slik at hun blir frisk og derfor også blir sterkere i fødselen og ikke minst vil føde et friskt barn. I tillegg får en muligheten til å assistere under fødselen noe som er svært vikitg med tanke på at det er ofte kompliserte fødsler pga. at de fleste kvinner i området er kjønnslemlestet.

Her ser vi store muligheter i bekjempelse mot mødre- og spedbarnsdødelighet. Om tallene på antall svangerskapskontroller og assisterte fødsler vil øke vil vise om vi lykkes eller ei. Vi skal holde dere orientert.

Anita