Hagar til glede for kvinnene!

I prosjektet PSAT har vi for ikkje lenge sidan satt i gang et prøveprosjekt for å hjelpe kvinner til hagedrift med dyrking av diverse næringsrike grønnsaker og buskar. Vi satt opp ganske strenge kritierer til egeninnsats for at prosjektet skal bygge på engasjementet og viljen til kvinnene. Vi opplevde raskt at kvinnene mobiliserte fullt i fleire landsbyer. Vi har nå satt opp ein egenandel i pengar på mellom 1000 og 4000 kroner, avhengig av størrelse på hagen, og vi ber om at alt fysisk arbeid utførast av dei. Til tross for desse "strenge" kriteriar har vi opplevd eit ras av landsbyar som vil byrje med hagar. Vi har eit tak på 3 i første omgang. Desse 3 er oppe allereie då kvinnene med god hjelp av mennene har bidratt med spader og eselkjerrer for å gjere jobben. Personen som er ansvarlig for opplæring og organisering er Etienne Keita, som forøvrig er kyrkjepresident i den nasjonale kyrkja her. Han har jobbet med hagar i ei årrekke, og påstår han ikkje har sett så stort engasjement som det han opplever i området her. Og det er jo ein fin attest. Men det er klart at dette er eit prøveprosjekt, så får vi evaluere etter kvert.
Det "nye" vi opplever meir og meir er at til tross for at dette er et reint kvinneprosjekt så stiller mennene veldig bra opp. Og det gjer jobben enklare.
I dag hadde vi ei arbeidersamling der vi snakket om kor viktig det er at prosjektet møter engasjement og arbeidsinnsats i landsbyane og ikkje passiv forventning om "gåver". Vi må understreke at vi ikkje er eit gåveprosjekt, men eit støtteprosjekt. Som støtter befolkninga i å utvikle seg etter eigene behov og kapasitet.
Brønnprosjektet har på mange måter bana veg for hagane. I brønnprosjektet er vi heilt avhengig av full mobilisering, hvis ikkje stopper det opp i landsbyane. Dette "gode" rykte har nå spreidt seg i mange landbyer og då blir det med eit moro å drive med utviklingsarbeid på den fattige landsbygda i Mali. Det kan innimellom være litt tøft å drive prosjekt, men desse nye hagane har gjeve oss eit løft og ein god følelse. Så får vi bygge vidare på dei positive sidene.

Livet her nede i Mali har lært meg at det er veldig viktig.

Hølje

AIDS-dag med ringvirkninger!

Den internasjonale Aids-dagen ble markert med brask og bram i Kokofata.

Det var oss i prosjektet PSAT som stod for det meste av organiseringen, med god hjelp av Kokofata kommune. Det ble en dag der vi fikk snakket til mange. Dagen begynte med en konferanse der Dr. Diarra, som har ansvar for AIDS-informasjonen og AIDS-pasientene i fylket vårt, var invitert til å snakke. Hva er AIDS? Hvordan får en AIDS? Hvordan en kan beskytte seg mot AIDS? Hvordan leve med AIDS? Spørsmålene var mange etterpå, så innlegget fra Dr. Diarra virket engasjerende på de fremmøtte og de inviterte. Etter konferansen var det selvsagt et bedre måltid.

I tillegg fikk vi komme å prate 45 minutter til veiarbeiderne, hos entreprenørfirmaet som holder på å bygge den store veien forbi her. Entrepenørselskapet støttet oss også med nesten 15000 kroner for å organisere denne dagen. Der menn har penger og ungjenter trenger penger kan det fort bli skapt et prostitusjonsmiljø som kan være en kilde til spreding av AIDS. Derfor var vis svært glad når vi fikk klarsignal fra sjefen fra entreprenørfiramet om at vi fikk komme å prate til arbeiderne. En fin merkering med undervisning der vi fikk ansvarliggjort hver enkelt av oss med å ta ansvar for at aids-sykdommen ikke blir spredd videre. Dr. Diarra var også med å pratet og svarte på spørsmål her.

Etter spagettigryta på kvelden var mange fra Kokofata landsby samlet for å se en teatergruppe mot AIDS. Det var morsomt, engasjerende og lærerikt. Teatergruppa fikk informert på en levende og aktuell måte hva det vil si å få AIDS og hvordan en kan beskytte seg mot det.

Dette ble en merkering som mange snakker enda om. Vi håper det har blitt til ettertanke.

Anita

AIDS-dagen, 1 desember

Siden vi kom til Tambaga i 2001, ser en merkbart de siste årene at AIDS er blitt en realitet i området vårt også nå. Dette er trist for vi hadde håpet og fått ut informasjon i tide om hva AIDS er, hvordan det smitter og hvordan en kan beskytte seg mot det. Vi kjører for tida et intensivet program både inn mot skoler og befolkningen forøvrig der vi bruker film, teater, den lokale radioen, prat i grupper og et slag flanelograf-system som virkemiddel. Teater er nok det sterkeste og mest engasjerende midlet.

Denne informasjonen og helseopplysningen er sensitiv informasjon. Mange benekter at AIDS er en realitet fortsatt. Andre sier det er bare noe de hvite snakker om og tror på. Andre att er faktisk blitt en del av sykdommen og kjenner på skam og mye bygdeesnakk som er tøft og bære for både den syke og familien rundt.

Det blir ekstra nært og vondt når det er noen vi kjenner godt som får påvist denne sykdommen. En nabokvinne har de siste to årene vært mye syk med infeksjoner og dårlig matlyst. Ved nærmere blodprøveanalyse får hun vite at hun er HIV positiv. Mannen har store problemer med alle ryktene og vondt snakk han hører på bygda. Han nekter også for å ta blodprøve for å teste seg om han også er blitt smittet av AIDS. Han er ofte syk og mistanken er der at han holder på en hemmelighet han ikke vil ha svar på med blodprøveanalyse.

En ekstra utfordring i området det siste 1\2 året er blitt alle tilreisende fra Mali og Frankrike som har kommet for å bygge ny stor vei til oss. Her ser unge jenter muligheten til å tjene seg noen kroner og dermed bygges det opp et slag prostitusjonsmiljø. Vi har vært i kontakt med ledelsen av entreprenørfirmaet som er svært glad for å få hjelp til bevisstgjøring inn mot farer og ansvarliggjøring mot å bekjempe spredninig av AIDS-sykdommen. Vi håper å få ut så mye informasjon om AIDS så mulig for før den 1.desember (internasjonal dag mot AIDS), som vil bli en merkedag vi vil komme tilbake til i tekst og bilder.

Anita

Fisketur med storfangst i Jegera

Søndag for en uke siden satte eg og Laurent oss inn i bilen klokka 10 og forlot kvinner og barn i Manatali-hytta. Vi skulle til Jegera som ligg 26 km fra Manantali ved Bafing-elva. Dei første 18 kilometrene er brukbar grusveg, de 8 siste er kjerreveg der en må være lokalkjent for å finne fram. Problemet var at det forsatt var gjørme på fleire partier. Det skulle komme til å skape store problemer for oss, men først skulle vi oppleve den villeste fisketuren eg noensinne har hatt i Mali.

Etter mye om og men på kjerrevegen med høyt gras og gjørmete partier kom vi fram til Jegera-fossen(bilde til venstre) ved 12-tida, midt i solsteiken. Vi kjørte faktisk rett på fossen uten å sette oss fast. Spenningen sitrer i kroppen. Eg har vært her før og veit det er nilabbor her, men den eineste eg har fått her er på 1,5 kg i februar i fjor. Men nå er vi dei første sportsfiskerne som ankommer i år (det er vel egentlig bare en annen som pleier å komme og det er kollega Alf Halvorsen). Noen lokale hilser oss velkommen med smil og lokalspråket som eg forstår uten problemer. Det skaper med ein gong ein god stemning.
Så går vi ned dei 500 metrene til et parti under ein av de 2 fossane som kaster seg ned her. Laurent er førstegangs fisker så eg lærer han å kaste med haspelsnelle først. Og han lærer fort. Vi kaster en del kast uten resultat, bare en lat nilabbor snuser litt på kroken min.

Så forflytter eg meg ca. 50 meter lenger ned og begynner å kaste inn i en bakevje på andre sida av elva. Pang!! Første kastet. Fisken prøver febrilsk å unnslippe, nilabboren hopper opp og vrenger på hele munnen for å riste av seg kroken, men den sitter godt. Etter ein liten tur nedover fossen får eg den over den sterke strømmen og satt huken i den. 2,3 kg!! God start! Ikkje før eg har fått tatt av kroken og lagt fisken i skyggen hører eg et hyl. Laurent har fått fisk på. Etter ca. samme type kamp som meg får vi landa nilabboren og den veger 2,2 kg! Så etter å ha hjelpt Laurent av med fisken går eg ned igjen å kaster nøyaktig inn i samme bakevja og da sier det skikkelig bang og fisken ruser avgårde......6 kg! Og de neste 2 timer får eg fisk på så og seie kvert kast. Men det tar bare ein del tid å få av kroken og sløye fisken. Kver fisk landes etter først og ha kjempa ein lenger eller kortare kamp både med fisk og med sterk strøm. Til slutt blei det 7 nilabbor på meg, den minste på 1,5 kg den største på 6 kg. Og Laurent får sin eine, men det er allikevel ein god start. Sidan eg kom til Mali har eg aldri opplevd maken til biting. Eg tok de to første på Storm-jigg, før jiggen blei ødelagt. De neste tok eg på jabansk liten kvit wobbler, dyptgåande. Wobbleren kjøpte eg i Frankrike i sommar.

Men dramatikken stopper ikkje der. På tilbaketuren kjører eg og Laurent oss skikkelig fast med Land-Cruiseren, midt i ødemarka. Ingen maliere å se.... Bilen holdt på å velte. Vi prøver alt vi kan med stein og med vinsjen, men kjører oss bare meir ned i søla. Plustelig dukker det opp ein malier på sykkel, med ved bakpå og ei øks!! Det blei redninga. Han hogger ned nokre tre som vi med mykje graving får lagt under hjula. Vi får bilen opp til slutt. Eg trudde verkeleg at bilen aldri kom seg opp. Men med 4x4 og øksa! blei vi berga. Takk Gud for den malieren som dukka opp. Hvis ikkje hadde vi vore der fortsatt.

Så kom vi heim til koner og barn som stolte fiskere!! 3 av fiskane ligger som lekre fileter i frysaren, dei andre blei fordelt bl.a til landsbysjef Sidi.

Hølje

Bekjempe mødre- og spedbarnsdødelighet

Det er med glede at vi nå kan få ta fatt på andre ting etter at syke- og fødestua med apotek er blitt nasjonalisert. Vi vil nå stå og gå sammen med helsesenteret i kampen om å forebygge sykdom og død.

Et av de mange temaene er nemling den høye mødre- og spedbarnsdødeligheten som vi har i området. Statestikker sier at 1\2 million kvinner dør i fødsel hvert år, og hvert 5.spedbarn dør pr. dag. Folkens, vi er i 2008 og det er mennesker som ikke bor så langt fra Norge.

Grunnene er mange, men vi har de siste månedene konsentrert oss om de tradisjonelle fødselshjelperne. I april hadde prosjeket, sammen med ansatte fra fylkessykehuset, kurs med dem. Temaet den første dagen var grunner til, og konsekvenser en får ved kjønnslemlestelse. De påfølgende to dagene opplæring, samtale og praktiske ferdigheter rundt:"Ren fødsel". Kursdeltakerne uttrykte etter kurse stor glede over kunnskapen de hadde fått, samarbeidet som var inngått og ansvaret vi stod sammen om. Dette viste de med høylytt sang og ringdans.

Tradisjonelle fødselshjelpere er kvinner som har praktisk erfaring rundt fødselen som ofte har stor tillit og respekt. Målet vårt er å ha et samarbeid med dem slik at de kan rådføre de gravide og kvinner i fødsel ute i de mange landsbyene ofte langt fra helsesenteret. De gangene det viser seg at de trenger mer kyndig hjelp på helsesenteret, får de muligheten til å behandle den gravide slik at hun blir frisk og derfor også blir sterkere i fødselen og ikke minst vil føde et friskt barn. I tillegg får en muligheten til å assistere under fødselen noe som er svært vikitg med tanke på at det er ofte kompliserte fødsler pga. at de fleste kvinner i området er kjønnslemlestet.

Her ser vi store muligheter i bekjempelse mot mødre- og spedbarnsdødelighet. Om tallene på antall svangerskapskontroller og assisterte fødsler vil øke vil vise om vi lykkes eller ei. Vi skal holde dere orientert.

Anita

Velkommen til Anita og Hølje sin blogg!

Endelig har vi fått oss blogg. Her vil vi prøve å skrive litt fra hverdag og fest i Tambaga og livet forøvrig. Vi kommer også til å skrive en del fra arbeidet.

Vi har fremdeles samme hjemmeside, http://www.tambaga.net/ , men her nede er det vanskelig å oppdatere den ofte. Men på den siden vil det fremdeles bli lagt ut dokumenter fra bistandsarbeidet. Klikk bistand. Også bilder blir lagt ut.

Skriv gjerne kommentarer til innlegg!

Sykestua i Tambaga er nasjonalisert!

Nå kan vi komme med den endelige bekreftelsen på at sykestua i Tambaga er blitt nasjonalisert fullt ut. Mange vil huske sykestua fra serien "Et himla liv". Da var sykestua fortsatt ganske avhengige av prosjektet. I mai kom en stor delegasjon fra fylke for å omstrukturere sykestua slik at den blir helt og fullt i de nasjonale myndigheter sine hender. Fylke har satt en sykepleier inn som virker veldig bra. Han får sin lønn via staten. De gamle helsearbeiderne som allerede hadde sin lønn via inntekter fra den gamle sykestua ble alle overført til den nye. Disse har fått mye opplæring via prosjektet.

Nå i september får vi gode nyheter fra Tambaga om at sykestua har fungert veldig bra etter at den ble åpnet og at den nå er helt uavhengig av prosjeket og arbeiderne i prosjektet. Dette er en strategi vi har arbeidet bevisst for, særlig de siste par år. Vi har møtt en ganske mye motgang bl.a fra landsbysjef, som har ønsket en "misjonsklinikk", med arbeidere betalt av misjonen og prosjektet. Under innvielsen sa bl.a ordføreren at den nye helsestasjonen i Tambaga ikke hadde blitt åpnet før tidligst om 5 år uten den støtte de har fått fra Normisjon og Framnes Videregående Skole! Framnes var med på å finansiere alt utstyr til sykestua/helsestasjonen. Les historien om sykestua i Tambaga under.

Vi er kjempeglade over den nye helsestasjonen og nå kan vi for alvor ta fatt i andre områder, der behovene er enda større!

Historie

• I 2002 startet Normisjon v. Anita og landsbyen opp sykestue og fødestue i Tambaga etter at disse hadde ligget nede i flere år. Sykestua ble renovert. Fødestua likeså. Fødestua var i dårlig forfatning.
• I februar 2003 startes det opp et apotek med støtte fra prosjektet PPSAT (Normisjon sitt første prosjekt) i Tambaga. Apoteket blir i løpet av kort tid i stand til å lønne 3 helsearbeidere (bl.a 2 fødselshjelpere). Kommunen lønner en fjerde.
• Sykepleieren til PPSAT, Pascal, blir i 2003 den ansvarlige på sykestua, mot strategien til PPSAT. Han leder sykestua frem til 2006.
• I 2005 blir Normisjon enige med fylkeshelsesjefen om støtte til å bygge en ny kombinert sykestue og fødestue under betingelse av at denne blir helt og fullt nasjonalisert. Byggingen starter. Et prosjekt ved navn PEDRIK skal koste byggingen, Normisjon skal bidra med alt av utstyr og opplæring før den nye sykestua kan åpnes.
• I 2006 blir sykepleieren til PSAT, Pascal, avsatt av landsbyen som ikke ønsker denne lenger. Pascal reiser til nabokommunen for PSAT, men sier etter en stund opp i PSAT.
• Fra 2006 til 2008 opptrer de to andre sykepleierne i PSAT, Kadiato og Konoba, som helseansvarlige og "leger" på gamle sykestua og gjør en helt nødvendig innsats her.
• I mai 2008 lanseres den nye sykestua/helsesenteret, bygd av prosjektet PEDRIK og utstyrt av Normisjon (Framnes). En ny sykepleier betalt av staten innsettes som leder for helsearbeidet i hele kommunen. PSAT har heretter ingen økonomiske forpliktelser knyttet opp til helsesenteret.

Prosjektet PSAT har nådd 550 brønner!

I 2007 bidro prosjektet PSAT til å bygge om å sikre 270 brønner. Til nå i år har vi akkurat passert 200 brønner. Før 2007 hadde vi allerede passert 100. De nye brønnene er til stor hjelp for befolkningen rundt omkring og brønnene har fått større og større oppmerksomhet. Folk merker at vannet blir renere og brønnene sikrere. Derfor stiller folk opp rundt omkring i landsbyer og grender!! De stiller opp med eselkjerrer og folk slik at dette prosjektet nå går glatt, de stiller opp på dugnad. Vi betaler

sementen og en arbeidsleder som er kvalifisert murer.

Utover det ordner landsbyene opp i arbeidet selv. Og det viser egeninnsats i stor skala! Vi har nå 4 murere i sving. Å bygge en brønn tar ca 3 dager. Kostnaden på en brønn er ca. 1000 norske kroner for prosjektet. I prosjektet har vi jobbet mye med å sikre en best mulig kvalitet på arbeidet. Det er viktig at arbeidet er så kvalitetssikret at det varer lenge. Det er også viktig å kjøre skikkelige hygieneprogrammer rundt de nye brønnene. Hygieneprogrammene vi kjører omfatter dessuten hele landsbyen. Brønnprosjektet krever mye administrering, og hadde det ikke vært for befolkningens innsats for dette hadde vi stoppet for lenge siden. Vi har også et program for bygging av større og mer vannsikre brønner. De koster mellom 8000 og 10000 kroner å bygge. Landsbyene bidrar her med 10 % av prisen og dugnad. Disse nye brønnene vil avhjelpe vannmangelen som ofte oppstår i tørketida her nede.
Nå i oktober kommer det ut en voluntør for Normisjon, Erling Åsen, for å hjelpe til i brønnprosjektet fram til juni neste år. Han kommer ut med kona Helene for å være i Tambaga fram til neste sommer. Helene vil arbeide mye i helsedelen av prosjektet.

Hølje

Jakttur i Tondiji

Her er noen bilder fra en jakttur i Tondiji